Barndommen min.
Jeg hadde en humoristisk barndom på mange måter. Dumme barn har ofte det.
Da mamma og pappa sa til søsteren min og meg at de skulle skilles begynte vi å gråte. Jeg gråt masse fordi jeg var redd de skulle bli påkjørt, men håpet de skulle stå ved fotgjengerovergangen like ved. Jeg var bare 4 år.
En gang var vi i Danmark. Det var kanskje i Norge. Jeg hadde ikke lært meg forskjellen på Skagen og Skagerak ihvertfall. Jeg, søster, mamma og pappa og noen andre som var med gikk på en strand. Jeg øvde meg på å gå og ta piruetter samtidig, sånn som man gjør.
Plutselig var jeg helt alene. I Danmark liksom, evt Norge. Det er ganske skummelt for et lite barn. På bilde jeg fant i dag står det '93. Jeg gråt masse og ei dame kom bort og lurte på hvor foreldra mine var og hva mamma het. "Mamma," sa jeg. Ja, men hva heter mammaen din? "Mamma!" sa jeg jo. Dansker er dumme, altså. Heldigvis kom pappa og sprang avsted med meg. På bilde ser man traumene sette sine spor.
Jeg liker virkelig å gå i tog og ta tog. Derfor var det digg i mai. Da tok våre politiske foreldre oss barna med i først 1. mai-tog forså 17.mai-tog søtten dager senere. Jeg trodde i alle de år at det var et og samme tog. Året gikk litt fortere av og til slo det meg. Det var jo så kort så kort mellom hvert tog. Jeg går fortsatt i 1. og 17. mai-tog.
Et annet bilde jeg fant i dag, som minnet meg på alle de øyeblikkene jeg husker på en måte og som mamma husker helt annerledes, var fra da søstra mi skulle på overnatting med barnehagen til Frøya eller Hitra. Vi sto på piren og vinka adjø. Men jeg fikk ikke hadet-klem. Det er trist når man er den eneste som ikke får hadet-klem. Så jeg begynte å grine. Mamma hevder jeg blei så lei meg fordi søstra mi skulle bort, jeg vet at jeg blei sur fordi jeg ikke fikk no' helvetes klem.
Pappa er kul. Mamma også forsåvidt. Jeg har allerede loppa mamma for hennes "Man about to quit smoking" t-skjorte. Nå er det bare pappas "Kafka hadde det ikke så morsomt han heller" skjorte som står igjen. Jeg merker den kan bli vanskeligere å loppe.
Forresten var søstra mi sin første politiske aksjon i desember '88. Da var hun ca 8 måneder gammel. På bilde av henne ser vi henne i burgunder- barnevogna. Pappa står ved siden av og smiler med tidsriktig bart. En plakat med påskirften "JEG ØNSKER MEG BARNEHAGEPLASS! stikker opp av vogna. Over søster ligger det masse ubrukte fakler. Tidlig krøkes den som go' aktivist skal bli. Merkelig at hun er skikkelig dårlig.
På søndag er det farsdag. Jeg husker at vi bare har feira det én gang tidligere, mamma og søster nekter. Vi laga en bløtkake til pappa og dekorerte den med engelsk konfekt, som han er så glad i, i form av en bil. Jeg skal spørre pappa om han husker det. Det og syltetøy-hendelsen på kjøkkenet når søster og jeg skulle lage frokost til pappa. Det endte ifølge meg med at pappa hadde et "Mot i brøstet"-øyeblikk på kjøkkenet, type Karl og "neineinei".
Da mamma og pappa sa til søsteren min og meg at de skulle skilles begynte vi å gråte. Jeg gråt masse fordi jeg var redd de skulle bli påkjørt, men håpet de skulle stå ved fotgjengerovergangen like ved. Jeg var bare 4 år.
En gang var vi i Danmark. Det var kanskje i Norge. Jeg hadde ikke lært meg forskjellen på Skagen og Skagerak ihvertfall. Jeg, søster, mamma og pappa og noen andre som var med gikk på en strand. Jeg øvde meg på å gå og ta piruetter samtidig, sånn som man gjør.
Plutselig var jeg helt alene. I Danmark liksom, evt Norge. Det er ganske skummelt for et lite barn. På bilde jeg fant i dag står det '93. Jeg gråt masse og ei dame kom bort og lurte på hvor foreldra mine var og hva mamma het. "Mamma," sa jeg. Ja, men hva heter mammaen din? "Mamma!" sa jeg jo. Dansker er dumme, altså. Heldigvis kom pappa og sprang avsted med meg. På bilde ser man traumene sette sine spor.
Jeg liker virkelig å gå i tog og ta tog. Derfor var det digg i mai. Da tok våre politiske foreldre oss barna med i først 1. mai-tog forså 17.mai-tog søtten dager senere. Jeg trodde i alle de år at det var et og samme tog. Året gikk litt fortere av og til slo det meg. Det var jo så kort så kort mellom hvert tog. Jeg går fortsatt i 1. og 17. mai-tog.
Et annet bilde jeg fant i dag, som minnet meg på alle de øyeblikkene jeg husker på en måte og som mamma husker helt annerledes, var fra da søstra mi skulle på overnatting med barnehagen til Frøya eller Hitra. Vi sto på piren og vinka adjø. Men jeg fikk ikke hadet-klem. Det er trist når man er den eneste som ikke får hadet-klem. Så jeg begynte å grine. Mamma hevder jeg blei så lei meg fordi søstra mi skulle bort, jeg vet at jeg blei sur fordi jeg ikke fikk no' helvetes klem.
Pappa er kul. Mamma også forsåvidt. Jeg har allerede loppa mamma for hennes "Man about to quit smoking" t-skjorte. Nå er det bare pappas "Kafka hadde det ikke så morsomt han heller" skjorte som står igjen. Jeg merker den kan bli vanskeligere å loppe.
Forresten var søstra mi sin første politiske aksjon i desember '88. Da var hun ca 8 måneder gammel. På bilde av henne ser vi henne i burgunder- barnevogna. Pappa står ved siden av og smiler med tidsriktig bart. En plakat med påskirften "JEG ØNSKER MEG BARNEHAGEPLASS! stikker opp av vogna. Over søster ligger det masse ubrukte fakler. Tidlig krøkes den som go' aktivist skal bli. Merkelig at hun er skikkelig dårlig.
På søndag er det farsdag. Jeg husker at vi bare har feira det én gang tidligere, mamma og søster nekter. Vi laga en bløtkake til pappa og dekorerte den med engelsk konfekt, som han er så glad i, i form av en bil. Jeg skal spørre pappa om han husker det. Det og syltetøy-hendelsen på kjøkkenet når søster og jeg skulle lage frokost til pappa. Det endte ifølge meg med at pappa hadde et "Mot i brøstet"-øyeblikk på kjøkkenet, type Karl og "neineinei".
Kommentarer