Claude et Camille

Kjære Claude.



Halsen min har vokst opp i hode. Skuldrenen er sydd fast i ørene. Jeg er så anstrengt at jeg gråter. Hvordan kan jeg være meg når jeg ikke kan se til høyre og venstre?

Alltid rett fram, aldri bakover.

Du gir meg smykker, men hva er vitsen når jeg ikke har en hals å legge dem om? Fingrene mine faller av og jeg har mistet alle ringene du gav meg.



Når det kommer til deg graver jeg i asfalt. En umulig jobb, men jeg må bryte igjennom. Komme til bunns og finne det som ligger under.

Lese mellom linjene.



Jeg savner deg fordi du er uoppnålig.

Du holder meg igjen fordi jeg kan dra.

Jeg presser deg tilbake fordi du vokser.

Hvor ble det av friheten vår?



Jeg var nettopp hos deg. Jeg skar deg i kroppen og etterlot en eske. Alle bildene og alle kranglene. Alle steden vi skulle dra. Destinasjonen var fasinasjonen, et mål.



Claude, jeg savner deg. Kanskje du skal ta deg sammen. Kanskje jeg skal gi opp. Kanskje man aldri skal si kanskje.

Camille