En historie fra det uvirkelige liv
Jeg er ikke Dina.
Aldri kan jeg bli som henne heller. Vi er for ulike. For ondskapsfulle på hver vår måte. Hun vil ikke bli forlat. Jeg vil ikke forlate. Sta som et helvete begge to.
Dina tok hesten min i dag. Jeg så ryggen hennes akkurat idet hun red i av tunet. Hun hørte meg ikke, men jeg ropte så jeg spyttet at hun kunne brekke enten hestens eller sin egen rygg. Ikke det at hun tok hesten, det var ikke det som irriterte meg. Synes at henne, fri, flyvende, mens jeg sto på kjøkkenet og måtte høre på evinelige maset om penger.
Snart må vi vel selge både meg og Dina for å få råd til å beholde dette drithuset. Alt for lite for 5 personer. Og knapt nok to tenåringer.
Det lå fortsatt is på fjorden. Tærne mine ble langsomt til stein under vannkanten. Det knitret i dem. Jeg dro det ut, lenge. Ingen kunne se noe. Jeg kunne ikke se noe. Bak meg var klippene. Foran meg havet. Bakover ville jeg ikke, så forover måtte jeg. Jeg kunne velge å gå til siden mot husene. Grave tærne mine ned i den lunkne sanden og gå inn i stua der peisen brant.
Men jeg ville ha is i lungene. Knivstikk i ryggen og flammer i hjertet. Jeg ville bade.
Influensaen slo inn neste morgen. Planen min fungerte. Dina var nå den som sto på kjøkkenet og hørte på pengesnakket mens jeg lå i min varme seng med drops og te. I morgen skal jeg sette meg på terrassen sånn at jeg kan være ute, men fortsatt være syk og ha utsikt til alt Dina må gjøre for meg. Jeg kan sikkert ri meg en tur også. Ta meg litt frihet igjen. Puste luft.
Jeg vet ikke hvem Dina er. Hun er ikke allergisk mot hester så da kan det umulig være meg. Hun er vel ute i verden et sted med tankene sine et annet og hjerte et tredje sted. Kanksje tenker hun på meg og på hvordan jeg har det for en gangs skyld.
Uansett håper jeg du har det bra.
Hilsen lillesøster
Aldri kan jeg bli som henne heller. Vi er for ulike. For ondskapsfulle på hver vår måte. Hun vil ikke bli forlat. Jeg vil ikke forlate. Sta som et helvete begge to.
Dina tok hesten min i dag. Jeg så ryggen hennes akkurat idet hun red i av tunet. Hun hørte meg ikke, men jeg ropte så jeg spyttet at hun kunne brekke enten hestens eller sin egen rygg. Ikke det at hun tok hesten, det var ikke det som irriterte meg. Synes at henne, fri, flyvende, mens jeg sto på kjøkkenet og måtte høre på evinelige maset om penger.
Snart må vi vel selge både meg og Dina for å få råd til å beholde dette drithuset. Alt for lite for 5 personer. Og knapt nok to tenåringer.
Det lå fortsatt is på fjorden. Tærne mine ble langsomt til stein under vannkanten. Det knitret i dem. Jeg dro det ut, lenge. Ingen kunne se noe. Jeg kunne ikke se noe. Bak meg var klippene. Foran meg havet. Bakover ville jeg ikke, så forover måtte jeg. Jeg kunne velge å gå til siden mot husene. Grave tærne mine ned i den lunkne sanden og gå inn i stua der peisen brant.
Men jeg ville ha is i lungene. Knivstikk i ryggen og flammer i hjertet. Jeg ville bade.
Influensaen slo inn neste morgen. Planen min fungerte. Dina var nå den som sto på kjøkkenet og hørte på pengesnakket mens jeg lå i min varme seng med drops og te. I morgen skal jeg sette meg på terrassen sånn at jeg kan være ute, men fortsatt være syk og ha utsikt til alt Dina må gjøre for meg. Jeg kan sikkert ri meg en tur også. Ta meg litt frihet igjen. Puste luft.
Jeg vet ikke hvem Dina er. Hun er ikke allergisk mot hester så da kan det umulig være meg. Hun er vel ute i verden et sted med tankene sine et annet og hjerte et tredje sted. Kanksje tenker hun på meg og på hvordan jeg har det for en gangs skyld.
Uansett håper jeg du har det bra.
Hilsen lillesøster
Kommentarer